STIFTELSEN ETTERFORSKNING AV MORDBRANNEN
SCANDINAVIAN STAR
Den 7.april 1990 oppsto det en rekke branner om bord i bil/passasjerfergen Scandinavian Star på tur fra Oslo til Frederikshavn. Det er 383 passasjerer og 99 besetningsmedlemmer om bord.
Det ble først, ca. kl. 02, startet en liten brann i en korridor med passasjerlugarer. Denne brannen - som helst er å anse som en varslingsbrann - ble raskt slukket, bl.a. ved hjelp av passasjerer og før offiserene på broen fant det riktig å starte brannalarmen. Dette for ikke å uroe passasjerene unødig.
Omlag 20 min. senere startet en ny brann i en annen korridor på andre siden av bildekket og denne gang var det alvor. Med god hjelp av branndører, sperret i åpen stilling, og det sterke ventilasjonssystemet på bildekk som planmessig ble styrt, spredte brannen seg med voldsom fart opp 3 dekk i områder med passasjerlugarer. Den kraftige varmeutviklingen antente også de flammesikre plastbelagte asbest veggplatene i korridorene og trappeløpene og disse utviklet en meget giftig cyanid/blåsyregass samt CO (karbonmonoksid) når de brant. Denne giftige gassen samt den kraftige røykutviklingen førte til at det på meget kort tid omkom 158 passasjerer. I tillegg døde 1 passasjer senere av skadene påført under brannen.
Det ble i tiden etter katastrofen lagt ned betydelige ressurser for å klarlegge omstendighetene rundt brannene ombord. I ettertid er det enkelt å se at etterforskningen var mangelfull og sterkt preget av manglende kompetanse på dette noe spesielle område – skipsbrann. Dessuten var ansvaret for etterforskningen delt mellom de 3 landene Norge, Danmark og Sverige, uten noen samordning på toppen. Dette ble fatalt for resultatene av etterforskningen.
Oslo politidistrikt hadde ansvaret for den norske delen av etterforskningen, som omfattet selve brannforløpet, og å finne fram til en mulig brannstifter (eller stiftere). Selv på det tidspunktet var det liten tvil om at dødsbrannen var påsatt. Oslopolitiet (ved Willy Haugli) slo seg på brystet og pekte tidlig ut den danske trailersjåføren som gjerningsmannen. Det som det merkelig nok ikke ble tatt hensyn til, var at denne sjåføren omkom som en av de første av de i alt 158 passasjerene som omkom under dødsbrannen (brann nr. 2) og var således død, da de andre brannene (minimum 4 branner oppstod etter dødsbrannen) ble påsatt!
Saken har flere ganger opp gjennom årene blitt begjært gjenopptatt, men riksadvokaten har hver gang avslått begjæringene med den begrunnelse at det ikke var fremkommet noe nytt i saken. Dette til tross for at det gjentatte ganger ble påvist grove feil og mangler ved etterforskningen og direkte feilslutninger fra de fagfolkene som politiet benyttet seg av.